Ny berner, nye sjanser

Om en drøy uke, fredag 16. september drar team Bernerdilla til Brekke i Ytre Sogn for å hente hjem sin nye besettelse; Aredhel Ar-Feiniel av Orondil. Sammen med sine to brødre ble hun født bare fire dager før jeg måtte gi slipp på Bamse, og den første forsiktige forespørselen om jeg var interessert kom via Facebook-chat bare kort tid etter at den sørgelige nyheten var publisert der. Slike venner er det godt å ha. Sammentreffet i tid er så bra at det nesten er skummelt. Søknad om innreise- og oppholdstillatelse ble forelagt familierådet, og den 12. august fikk jeg et positivt vedtak i hånda svart på hvitt, personlig signert av resten av flokken. Det hører med til historien at vi kjenner oppdretter Hege Askvik fra mange år tilbake, og at vi har vært hundepensjonat for Aredhels kjempekoslige mamma flere ganger. Dermed føler vi oss ganske trygge på hva vi får i hus om snaue to uker. Så mens jeg teller ned dagene til skjønnheten kan hentes hjem og det nye livet begynner, byr jeg på reprise av en «klassiker til glede for nye lesere»: Enda en bernerhistorie, -eller kanskje den først?

Den sjette dagen skapte Vår Herre berneren. 

Aredhel - en fryd for øyne og hjerte

Han var i godlune den dagen og tok seg god tid. Hastverk er, som alle vet, lastverk. "La oss nå se," tenkte han. "Hva må man først ta hensyn til for at det skal bli et førsteklasses resultat?" Jo, det må være størrelsen. Ikke for liten, slik at den blir en kasteball for uvørne og overdrevent lekelystne, men heller ikke større enn at kan finne sin plass de fleste steder. Altså fikk Berneren en respektabel størrelse. Så stor at den merktes, men ikke mer enn at den beholdt det jordnære ved seg.

"Godt begynt er halvt endt," tenkte Gud. Han begynte virkelig å få sving på både skapelsen og ordtakene sine. Kanskje han skulle få skrevet dem ned en gang? Det fikk bli senere, nå var det om å gjøre å finne den rette fargen til det han tenkte skulle bli et høydepunkt i tilværelsen. Eller skulle han nøye seg med bare en farge? Ville det ikke være ålreit med litt av hvert? Derfor grep Gud resolutt tak i det svarte. Det ville stå fint i stil med det solide og kraftfulle. Men for at det ikke skulle bli altfor beksvart, føyde han til noen strøk hvitt; i panna og ut på snuten, på brystet, på potene og en liten "dæsj" ytterst på en frodig hale. Den halen var Gud i grunnen veldig fornøyd med. Den ville nok ikke gå upåaktet hen i omgivelsene. Men selv med både svart og hvitt var det liksom noe som manglet. Han hadde fått med både styrke og munterhet, men hva mer trengtes?

Vår Herre satte seg litt tilbake i arbeidsstolen og så nøye på emnet sitt. Da sto det klart for ham. Det varme, hengivne og kjærlige måtte også få sitt å si på fargene. Dermed fikk berneren vår en varm brunfarge som myknet opp kontrasten mellom det svarte og det hvite.

Og nå gikk arbeidet greit videre. Det går glatt når du blir grepet av det du holder på med, og du synes du får det til. Siste laget med farge var lagt på og tørket, og Gud var fornøyd med resultatet. Ja, han var faktisk så fornøyd at han fant ut at det ville være synd og skam om ikke denne hunden skulle komme til nytte. Altså måtte den ha en praktisk pels. Først tenkte han på en kort variant, men kom til at det ikke ville være det rette hvis turen gikk til fjells med trekk og kløv. Så ble en skikkelig raggepels vurdert, men heller ikke det var det beste. "Det er jo ikke sikkert at det er nødvendig med så mye," tenkte Gud. "Dessuten kan det lett bli for varmt," han hadde tenkt at også sofakroken og en sommerlig badestrand skulle være naturlige tumleplasser. Slik fikk berneren en passe lang og fyldig pels som vernet mot snø og kulde, samtidig som den var luftig nok for en sommerdag, og ikke for krevende når det gjaldt børsting og bading.

Nå var berneren fiks ferdig, men mye av hensikten var jo at den skulle kunne være til hygge og nytte for noen. Derfor begynte Gud å skape menneskene, men det er en annen historie...