Schnappi, das kleine Krokodil

Aredhel Ar-Feiniel av Orondil, 10 uker

Du får tilgi meg for at jeg bringer dette lille, grønne irritasjonsmomentet av en barneseriefigur og musikkterrorist tilbake i minnet, men dette er altså kallenavnet Aredhel innimellom står i fare for å få klistret på seg. Kjært barn har mange navn, og på de to ukene vi har hatt henne i hus har hun samlet en god del allerede; makuleringsmaskin, pelsball, klypedyr, veisperring og snublefelle. Men også søtnos, kosesnose, snuskebisk og masse annen koseprat.  Alt sammen uttalt med en underliggende kjærlighet.

Men også Schnappi, altså. Kan det ha noe med en liten bevegelse i kjevepartiet og instinktet til å kosetygge på alt og alle? Valpetenner er usannsynlig kvasse, men for alt jeg vet er valpepiercing og valpeakupunktur høyeste mote. En halvgammel gubbe kan ikke holde orden på alt heller. Frøkna hadde nok hatt godt av å ha et par brødre å herse med litt nærmere. De sa ikke «au» og «nei» hver gang valpelykken skvalpet over dannelsen. Det kunne vært greit å ha noe bevegelig som det var lov å bruke kjeften på. Kattene liker det definitivt ikke, men Aredhel synes det er for tidlig å begynne å samle voksenpoeng ennå.

Voksenpoeng eller ikke, i går rundet hun ti uker og i dag har hun bodd hos oss i to uker. Du verden som den tida har gått. Jeg synes vi har fått veldig mye på plass. Aredhel er bllitt skikkelig husvarm og viser masse personlighet, også utover det hun har i kjeften. Det inkluderer forøvrig lyd. Hun er den mest skravlete berner'n vi har hatt. Vi er kort og godt blitt kjent med hverandre. Døgnrytmen er satt og matlysten er merkbart bedre, selv om hun fortsatt lar rester ligge igjen i skåla, til glede for kattene som av en eller annen grunn synes hundematen er vel så interessant som sin egen.

På utsiktsposten hjemme

Det skjer andre ting også. Bortsett fra stuntet med turorienteringen bare få dager etter ankomst, har turgåingen holdt seg innenfor borettslaget. Men tidligere denne uka ble det klart for oss at dette ikke lenger var nok. Hun kjente ruta ut og inn, og hadde masse energi til overs. Da måtte vi søke utover og skjøte på med nye og litt lengre ruter enkelte dager. Da går vi oppover veien mot skogen. Grøftekanten er full av spennende lukter, lufta bærer med seg spennende lyder og så har sjefen gotteri i lomma som han deler ut når hun kommer  og når hun setter seg pent. I dag klarte vi faktisk å introdusere en kombinasjon; Komme, gå rundt bak og sette seg på venstre side. Riktignok setter hun seg grådig skjevt, men det er da noe.

Og apropos lengre turer, på selve tiukersdagen tok jeg henne med til bymarkas perle Hunsrasta. Hun fikk gå litt i starten, men så puttet jeg henne i OL-sekken fra Lillehammer '94 som er forfremmet til valpebæremeis. Først hadde jeg sekke på ryggen, men frøkna var ikke fornøyd med utsikt bakover så det ble orming og sutring fra passasjersetet. Dermed ble jeg nødt til å stoppe og henge sekken foran på magen. Det var etter måten akseptabelt, men jeg kjente godt at jeg ikke er vant til å bære 8,6 kg på den måten. Mine tanker og sympatier går til alle gravide kvinner.

Første møte med strandlivet.

Vel framme slapp Aredhel ut av sekken og hilste pent på en eldre chow chow-herre som også var på tur. Men han ble etterhvert såpass ufin i taktene at hun plasserte bakenden mellom beina mine ved benken for å slippe å bli antastet. Været var upåklagelig med over 20 grader, og i slutten av september går det for å være bra hos oss vestpå. Hjemturen gikk på samme måte. Sekkefrakt nesten til bilen, og så gå selv siste biten. Turen hadde tydeligvis vært begivenhetsrik nok, for hun sov godt hele ettermiddagen og kvelden, ja faktisk natten også fram til 05.45. Det er bare femten minutter før startskuddet vanligvis går her i huset, så det var ikke så verst. Men da var også energien på topp, noe buksebein, armer, fingre og tyggeknuten fikk føle. Schnappi?