 |
| Høyere enn dette kommer du ikke i Norge |
På årets siste dag må det være på sin plass å fortelle at vi klarte det målet som lenge har stått øverst på lista. Aredhel og jeg klarte å gå til topps i Norge før hun fylte to år, og det tok faktiske bare ca. tre timer. Vi snakker altså ikke om utstillinger, prøver, sløyfer og rosetter, heder og ære, men om å komme oss til toppen av Galdhøpiggen, 2469 moh.
 |
| Fredag kveld var ikke oppløftende værmessig |
Jeg har altså hatt dette 'prosjektet' på skisseblokka lenge, men det ble aldri tid og anledning til å gjøre det sammen med Bamse. Men etter
den vellykkede rundturen på Hardangervidda i fjor sommer, var det egentlig bare å rydde kalenderen. Og skulle det skje før hun ble to år, måtte det bli lørdag 20. juli ettersom hun har bursdag dagen etter. Og hva er vel bedre enn å 'pakke ut gaven' sammen med masse venner. Vi inviterte likegodt med oss hele bernerklubben, og det var faktisk opptil flere som tok utfordringen. Fredag kveld var vi femten personer og åtte bernere samlet til middag på
Juvasshytta. Været var heller tvilsomt med sterk vind, piskende småregn og et skydekke på høyde med underkøya.
 |
| Dagen derpå, og bedre blir det ikke |
Men om været var mistrøstig da vi la oss, kunne det ikke bli bedre da vi våknet neste morgen. Vindstille, skyfri himmel og fri sikt til toppen og vel så det. Hadde det ikke vært for ørene, ville smilet gått trill rundt. Dette var den beste mulige innpakningen gaven til fjellhunden min kunne få. Etter frokost samlet det første turlaget seg for informasjon og instruksjon fra breførerne. Ruta fra Juvasshytta går over Styggbreen, 'stygg' er bøverdalsk for farlig, og breføring i taulag er obligatorisk. Hundene gikk i bånd og hadde skikkelige seler som kunne brukes til å løfte dem hvis det skulle bli nødvendig.
Første etappe går gjennom steinørkenen fra hytta, forbi nedre stasjon i alpinbakken og det tar omtrent en time å komme opp til brekanten. Det var det tid til litt pause, en matbit og til å justere påkledningen. Breførerne la ut tauene, og det var bare å finne seg en plass og hekte seg på. Vi hadde fått brystseler på allerede før avgang. Nå ble de strammet og så fort vi satte oss i bevegelse ut på isen var det 'the point of no return'. Taulaget hverken stopper eller snur underveis over breen med mindre det er tvingende nødvendig.
 |
| Over Styggbreen er det båndtvang for alle |
Så her var det bare å stabbe i vei og holde tauet framover passe stramt. Det skulle henge i bue nesten ned på snøen mellom hver deltaker. Hold takten, hold farten, bare fortsett. Isbreen var ikke is på overflaten. Selv om vi var første gruppe som gikk denne dagen, gikk vi i sørpe og råtten snø som ikke ga veldig godt fraspark. Det var skikkelig tungt føre. Enkelte steder var det også sprekker som vi var blitt advart mot og som gjorde tauene nødvendige. Ikke store gap riktignok, bare drøye halvmeteren breie, men mer enn dype nok til at det ville være umulig å komme seg opp uten hjelp. Likevel gikk brevandringen uten noen som helst dramatikk for vår del.
 |
| Enkelte var litt i tvil før siste etappe |
Vel over breen og oppe i steinrøysa under selve piggura hektet vi oss ut av tauet. Litt pause, sokkeskift for dem som ble våte under sørpemarsjen, mens atter andre litt skeptisk på veien videre og funderte seriøst om de skulle ta sjansen på å prøve seg oppover med hund. For det ser unektelig både bratt og kronglete ut, og det er det også. Så mens noen gikk friskt på, var det andre som tok ei kneik av gangen. Det var om å gjøre å holde hunden tett inntil seg, for enkelte steder er det svært 'luftig' og fryktelig langt ned. Dette er ikke stedet for høydeskrekk og hunder som ikke trives med mye folk, mas og vanskelig terreng. Den bør heller ikke gjøre for mange brå kast og vendinger. Akkurat det er ikke noe problem med bernere generelt, men du kjenner din egen hund best og vet hvordan den pleier å reagere. På en fin dag på Galdhøpiggen er det folksomt som på 17. mai og du går i stim. Det er mange hundre mennesker som vil og skal ned igjen.
 |
| Lang, lang rekke mot toppen |
Alle i vår gruppe kom seg videre, og piggura mot toppen er ikke vanskelig selv om det er bratt. Valget såpass seint på sommeren som i slutten av juli er å gå 'på kanten' og ha stein under føttene, eller å holde seg på snø og is. Da kan du gå lenger inn på 'flata'. Her kommer også de som starter fra
Spiterstulen og har gått adskillig flere timer og høydemeter. Den ruta går også utenom breene, og du kan dermed gå uten fører. Jeg valgte å gå i snøen, for der er det lettere å velge steglengden selv. i Steinrøysa må du ta de trappetrinnene som byr seg. Så var det bare å sette den ene foten foran den andre og labbe i vei. Den som ikke gir seg, kommer opp før eller siden.
 |
| Høyfejellslogistikk |
Og opp kom vi. På toppen var det ei maurtue av folk og kø alle veier. Det var kø i brus- og kaffehytta. Der var jeg glad for at jeg har dratt Aredhel med på byen under festivaler ogs annet. Vi har trent på å takle folkehav. Breførerne hadde informert oss før avgang om at det var mat og drikke å få kjøpt på toppen, men at kiosken holdt det de kalte helikopterpriser. Derfor burde de som kunne heller ta med seg det nødvendige fra Juvasshytta. Varene blir fløyet opp med helikopter, noe vi fikk oppleve mens vi var der, og slik transport er vanvittig dyrt. Men det så ikke ut til å stoppe noen. På toppen var det kø og kaos av alle som skulle ta bilder av seg selv, sine venner og utsikten. Etterhvert fikk vi ryddet unna nok turister til å få en noenlunde samlet bilde av bernerflokken.
 |
| Obligatorisk fellesbilde. Norsk Berner Sennenhundklubb er toppen |
 |
| Vakrere utsikt finnes ikke, helt objektivt |
Etterpå var det å få ordnet noen solobilder og nyte sola, utsikten og den utrolig delige følelsen av 'å ha gjort det'. Galdhøpiggen er et overkommelig turmål, men unikt som Norges og nord-Eurpoas høyeste punkt. Turen ned gikk fort og greit. Det var jo bare å surfe på hælene nedover snø og sørpe til ny breføring. Nå var det om mulig enda bløtere, og sprekkene var blitt enda litt større av smelting og folketråkk.
Ingen av våre hunder hadde noen problemer utover noen litt såre poter etter at breen var passert på hjemveien. Det ble avhjulpet med potesokker, og så gikk de ubekymret gjennom steinørkenen den siste biten ned til bilen. Vi var langt fra de eneste som gikk turen med hund denne dagen. Vi møtte firbeinte av alle slag, fra små stuttbeinte til huskyer som vel egentlig var i sitt rette element. Da gir hilse- og passeringstrening god valuta for pengene. I et annet taulag som gikk etter oss hadde en liten hund falt ned i en sprekk. Breførerne klarte å få den opp igjen etter en del strev, men det var tydelig av meldingene vi overhørte på radiosambandet at dette tok på tålmodigheten.
 |
| Skjønnhet i harmoni |
Så moralen er: Det går greit for både folk og dyr å være med på denne reisen så sant dere begge er i noenlunde fornuftig form og har riktig utstyr. Alt i alt tar turen opp og ned igjen et sted mellom seks og sju timer. Potene til hunden bør være en smule herdet fra før, og det skader ikke med noen doser potesalve inn mot selve turen. Du må ha en god sele på dyret som sitter godt og lar deg løfte hunden uten at selen trekkes over hodet. Aredhel gikk turen med en
Hurrta Y-harness, dog uten at vi trengte å teste nødegenskapene. Så har du tid og lyst, er det ingen grunn til å ikke prøve. Like bra vær som vi fikk skal du likevel ikke håpe for mye på. I følge betjeningen på Juvasshytta kan slike dager telles på én hånd i løpet av sesongen. Men tredje uka er i juli er et godt tips i følge statistikken på yr.no.
God tur!
PS! Opplevelsene var ikke slutt selv om turen hjem startet. På veien ned fra Juvass, akkurat der veien tipper over kanten og nedover mot Bøverdalen dukket en avskjedkomite opp i øyekroken. Jeg bråstoppet og trev tak i fotoapparatet.
 |
| Avskjedkomiteen |
Det er en utakknemlig oppgave å være 'covergirl of 2014'. Det er selvfølgelig stas å ha selveste gallionberneren i årets bernerkalender liggende å snorke på stuegulvet, men forsiden forsvinner jo i samme øyeblikk som kalenderen blir hengt opp og tatt i bruk. Det samme skjer hjemme hos hele berner-Norge, samt familie, venner og kjente av disse. Karrieren er over så fort smell og hyl stilner, kruttslammet kjølner og rakettsøppelet faller til jorden.
